Våre egne musikere, Narvik kulturskoles pedagoger og musikalske kunstnere gjorde en nydelig tolkning av mesterverket Pergolosis «Stabar Mater». Fra venstre: Ella Zlotnikova (fiolin), Jelena Draskoci fløyte), Stine Pedersen (sang), Fredrik Seines (gitar), Jurgita Juozuniene (sang), Tor Eirik Nergård (tangenter), Gro Torvanger (cello) og Frans Tizian Roberg (klarinett).
Monia Buyle
Det var «vårres» egne musikere og sangere som fikk æren av å avslutte det massive og varierte programmet under Vinterfestuka i år. Og det var ikke en hvilken som helst avslutning ensemblet av distriktssmusikerne og kulturskolelærerne våre satte punktum med i Sjømannskirken.
En vågal idé av kulturskolerektor Lars Kristian Jakobsen ble til en «midnattskonsert» med noe av det vakreste som er skrevet av kirkemusikk de siste 800 årene, Giovanni Battista Pergolesis gripende «Stabat Mater» - skrevet rett før han døde av tuberkulose bare 26 år gammel. Etter sin død ble heldigvis Pergolesi løftet til stjernestatus, og «Stabat Mater» ble en snakkis overhele Europa i lang, lang tid.
Forhåpentligvis i Narvik også.
Høytidelig og sanselig
Stabat Mater er en katolsk hymne fra 1200-tallet, en tekst som har fulgt menneskene gjennom århundrer.
Den emosjonelle teksten (og musikken) skildrer Marias lidelser og tårer under korsfestelsen av sønnen, Jesus Kristus. Denne grusomme historien er det ikke rent få komponister som har tonesatt med inderlig vakker musikk: Liszt, Dvorak, Verdi, Bach, Schubert, Haydn, Bach og Vivaldi og en lang rekke andre.
Stabat Mater er en katolsk hymne fra 1200-tallet, en tekst som har fulgt menneskene gjennom århundrer. Den emosjonelle teksten (og musikken) skildrer Marias lidelser og tårer under korsfestelsen av sønnen, Jesus Kristus. Foto.
Monia Buyle
Likevel er det Giovanni Battista Pergolesis versjon fra 1736 som er den mest kjente versjonen av dette sakrale musikkverket fra barokken; rolig, høytidelig og sanselig.
Stillheten mellom
Nattestid åpner kirkerommet seg på en annen måte: stillere, nærmere og mer lyttende. I varmt, naturlig lys blir opplevelsen av musikken varmere og med en annen tilstedeværelse. Man blir rett og slett lys våken. Og snakker med innestemme.
Uten dirigent, kun med et kammerensemble og to stemmer som bærer fram ordene som en intim samtale, blir vi ført på en reise inn i et lydlandskap av spenning og skjønnhet, høytidelig og tidløst. Selv stillheten mellom satsene blir en del av musikken.
Stemningsfull fingerspissfølelse
Oppsettet for sopran og alt inviterer til en dramaturgi der to perspektiver speiler hverandre: bønn og klage, nærhet og avstand. Og de to solistene, Jurgita Juozuniene og Stine Pedersen, har en emosjonell formidling som kommuniserer direkte med publikum. Den melodiske og sorgtunge musikken gjør de seks
musikerne i orkesteret med høy kvalitet, med stemningsfull fingerspissfølelse i de små detaljene og på det overordnede plan. Gir verket liv uten å kreve oppmerksomheten vekk fra sangerne.
Det er som forsiktig nevnt djervt å programmere påler i kunstmusikken, som Pergolesis «Stabat Mater», men viktig at det gjøres. Bare slik blir Vinterfestuka en kulturfestival som fortsetter å bygge broer mellom sjangre. I et lydlandskap fra TIX til Pergolesi, og alt midt imellom, favner VU bredt og forblir relevant.
Fascinerende kombinasjon av estetikk og vakker musikk i et kirkerom vart opplyst av levende lys. Mange fant veien til Sjømannskirken siste kveld i VU for å oppleve tidløs, sjelfull barokkmusikk fremført av sangerne Jurgita Juozuniene og Stine Pedersen - sammen med de seks musikerne. En opplevelse til å bli vektløs av.
Monia Buyle